«Tilbake til Evigendt», kapittel 1, del 1
«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen
Kapittel 1 (del 1)
Dragens tilbakekomst
Dragen Maks fløy over et hav. Havet var i dimensjonen Jorden. Maks hørte ikke hjemme der.
Han var nummen av kulde og smerte. Stiv av sorg og en prelengsel han visste ville eskalere med en gang han fløy igjennom hullet i himmelen om en liten stund.
Tankene hans gikk trått. Han var sliten inntil døden av det siste døgnet. Alt i ham verket. Kroppen verket. Tankene verket enda mer. Vingene slo så sakte og tungt. De var dekket av rim i ytterkantene. Rosafargen var i ferd med å bli blå langt inn på vingehuden. Han visste at han var i fare. Større fare enn han personlig hadde vært i noen gang før. Hvis han ikke klarte å komme seg høyt nok og igjennom dimensjonsluken over den stygge byen, ville han dø. Fryse i hjel. Og han ville bryte Eden. Den første og største Eden oppdrager og utdrager kunne avlegge: aldri la noen fra en annen dimensjon fange deg! Som død ville han bli et lett bytte for Jordens innbyggere. De hadde ikke drager på Jorden. De ville forstå at han kom fra en annen verden. De kunne finne luken og invadere hans verden. Evigendts verden. Det hadde samherskeren sagt. Alle samherskere, uansett rase, visste dette.
I Evigendt var han udødelig så lenge han selv ønsket å leve. I andre dimensjoner var kroppen hans underlagt disse dimensjoners regler for liv. I Jorddimensjonen kunne han dø like lett som andre vesnener der døde.
Frykt, smerte, kulde, lengsel etter henne, lengsel etter døden. Alt fylte ham. Tankene ble valne. Han merka at han sank i stedet for å stige. Havet blinka under ham. I Jordens tidsregning hadde han bare for litt siden fløyet samme vei. Med Oda og Ask på ryggen. For bare litt siden… Sola stod nesten på samme sted som da. Likevel var det mange, mange dager siden. Kanskje uker.
Han kjente etter, om han kunne kjenne trykket av kroppen hennes. Om han kunne kjenne hvor hun hadde sittet på ryggen hans. Om han kunne kjenne hvor sønnen hadde sittet. Kjente etter i ryggplatene sine. Lot nervene i dem få lov til å rekonstruere minnet om hvordan det hadde føltes. Og han klarte det. Kjente nøyaktig hvordan knærne hennes hadde trykket seg inn i sidene hans. Kunne gjenkalle minnet om sønnens harde bendekke («sjerråks» hadde de visst kalt det).
En bittersøt lykke fylte ham og løftet ham opp fra hans dalende kurs. Han lot som om Oda og Ask fortsatt satt på ryggen hans, og skulle bli med ham tilbake til Evigendt. Snart var han over den stygge byen. Med sine siste krefter innbilte han seg vekten av de to han elsket, og med en kraftanstrengelse skjøv han vingene hardt bak og ut til siden. Viste hvor dimensjonshullet var.
Akkurat da han fløy igjennom angra han seg. Klarte ikke å lure seg selv lengre. Klarte ikke holde på illusjonen. Ville snu. Dø i hennes verden. I hennes dimensjon.
En brå rystelse slynget ham sidelengs. Det glimtet og smalt rundt ham. Som lyn og torden. Så var han igjennom. Kreftene fylte ham igjen, uten at sorgen slapp taket.
Han fløy høyt over havet i sin egen verden. Etter en stund så han ei øy under seg. Visste at hun og sønnen hadde falt ned på den. Viste at det var øya Vranglås. Og han stupte ned mot den. Ville finne noe etter henne. Noe han kunne gjemme. Ha for seg selv. Aldri vise til noen. Ville bevare Oda i det, hvis han fant noe. Nesten nede på den vesle øya så han noe: en stokk var satt opp på toppen av den. Et verkende håp tentes i ham og han syntes ikke han klarte å stupe fort nok ned.
Tøystykket som hadde hengt der var slitt bort, men knuten tvinnet seg ennå til stokken. Utålmodig fikk han viklet den opp. Den hadde en svak, svak duft av Oda i seg. Som et gammelt minne eller forlengs tørkede blomster. Men den var der.
Drager kan ikke gråte. Men Maks gråt. Lydløst og uten tårer. Han la kinnet sitt inntil det skitne tøystykket. Holdt det der. Lot de usynlige tårene sine strømme inn i det, blande seg med hennes lukt. Så rullet han det hardt sammen. Ville oppbevare minnet om henne der inne. Lukta hennes. Minnene om henne. Han laget en steinkiste til det. Plasserte den under ønsketreet der ingen frukter bugnet, bare harde nøtteskall reflekterte sollyset i små blink. Hun var hans ønske. Hun og sønnen. Sønnens latter og fryd da han fikk ri på Maks, og hennes blikk da han trakk henne inntil seg, som mann.
Siden fløy han ned på stranda for å lete etter spor etter redningsaksjonen for havprinsesse Pinnupp. Ønsket å finne mer av Oda. Se fotspor etter henne. Men standen var tom.
Han ble der hele dagen. Også da det ble kveld og månen steg opp. Han vrei seg igjennom trykket av Vranglås’ forbannelse, og overlevde.
Etterpå følte han seg på forunderlig vis renset, som om han var født på ny. Som om han ikke bare var dragen Maks, men også mennesket Helt. Han kunne føle menneskehendene sine inni drageklørne. Kunne føle hvordan det var å ha hår. Hvordan det var å ha menneskehjerte.
Maks elsket Oda. Slik et menneske elsker et annet menneske. Det måtte ha ligget der hele tiden. Inne i ham. En menneskemann på lur inne i dragehammen. Han viste ikke lenger hvem eller hva han var. Drage eller menneske. Men kjærlighetens forvandlingsmagi var over. Han levde i en dragekropp, med drageegenskaper. Og kunne aldri bli noe annet. En lengsel med vinger. Utstøtt av sine egne, etter at han valgte menneskehunnens side. Slik var det.
Slik lærte Maks å kjenne seg selv. Alle sine svake sider, og han oppdaget nye sterke sider. Han følte seg fri. Og friheten var bare et annet ord for at det ikke var mer å miste.
Gjennom å lære seg selv å kjenne, gjennom å møte alle stygge ting om seg selv, i seg selv, bygget han seg sakte opp. Han var sin egen fiende. Sin egen trøst. Han var sin egen venn og allierte, og sin egen bitre motstander. Han var menneske og drage. Han elsket og hatet. Han foraktet og beundret. Og han rullet ikke ut tøystykket på nytt. Han drakk ikke inn i seg duftet av jordkvinnen han elsket. Men inni seg hørte han stemmen hennes. Og sønnen hennes. De snakket til ham. Lo, gråt, bannet og tøyset. I våkne drømmer kunne han svare dem, og bli flau over seg selv når han oppdaget at de ikke var der.
Så en morgen våknet han fra nattas halvdøs, og kjente at han levde. Enten han var drage eller mann. Han visste alt om seg selv som drage, han kjente alle sine følelser som mann. Han var blitt venner med seg selv. Mennesket hadde akseptert sin andre halvdel, og dragen var takknemlig for menneskets kunnskaper og egenskaper. Han var to halve som var blitt hel. Og han likte seg selv.
Da han var kommet til toppen av øya, og så ned på den for siste gang, oppdaget han at sola skinte på en sølvaktig gjenstand. Og der oppe, ved siden av stanga Oda hadde reist, fant han dragefløyta si igjen. Den var sprukket. Et skår gikk i rett strek fra åpninga og til toppen av den vesle konkylien. Han visste ikke om det fungerte lenger. Og han kunne ikke prøve det. Kunne ikke kalle på seg selv. Da ville han bli værende der, på fløytas befaling. Så han la den under en flat stein, og håpte at den ville bli værende der til evig tid.
Etter en liten stund var Vranglås som en mørk skygge under ham. Han fløy med store vingeslag mot Tårnbyen igjen. Oppgjørets time skulle komme. Han ville oppsøke samherskeren.
Det tok ikke lang tid før dragen Maks fann ut at tingenes tilstand ikke var status qvo. Allerede fra lang avstand merka han en forandring i lufta. Og lufta var ikke bare luft, den var også levende vesener. Synsbedragene som hadde fulgt ham og hans ryttere ut av Evigendt sist, var rundt ham i fulle monn. Han følte deres nærvær mer enn han faktisk så dem. Så hørte han dem snakke til ham, fra innsiden av hans eget hode. Det var ubehagelig.
«Nåh! Omsider du! Trurdukke d’er gjort igjen! Lenge!»
Sinte, hule stemmer fylte tankene hans.
«Hvem har gjort noe, igjen? Er katten blitt levende?» spurte Maks høyt, og følte vinddraget av en mengde usynlige drager. Flere enn han hadde ant eksisterte.
«Ikke kødd’a! Tida funka rein bingo fordeg. Fortdeg til Tårnbyen. D’erdu som kjenner’em best!»
Så merket han at synsbedragene forsvann, lik en fiskestim som helomvender. Ikke lenge etterpå så han de høyeste spirene i Tårnbyen. En uvant duft lå over byen. Det lukta stekt bekkefisk.
Han landa på det brolagte borggårdsdekket. Og registrerte at det ikke var en levende sjel å se. Ingen i dragebygget. Ingen som så ut gjennom Fellestårnets glugger og vinduer. Ingen mennesker var ute og jobbet i borggården. Men av alle røykåpninger steg det røyk og matos opp. Og en tung dis av stekt bekkefisk lå over hele området.
Maks foldet vingene sammen og ble stående en stund. Han visste ikke hva han hadde venta seg, men dette lignet overhodet ingen ting han hadde forberedt seg på, på Vranglås. Der hadde han forestilt seg alt fra angrep til beskyldninger eller mistenksomhet. Han hadde aldri tenkt seg at hans tilbakekomst skulle stinke av stekt fisk og ellers ingen ting. Han følte seg rådvill. Så snakket noen inn i øret hans. Et øyeblikk trodde han det var Fiat, nattalven, for stemmen var så lik.
«Hei! Ypper du? Hæ?» sa stemmen.
«Ypper»? Hva var det? Maks kjente ikke igjen ordet.
«Hvem er du? Er du av nattalvslekt, siden jeg ikke kan se deg?» spurte han.
«Er du virkelig komplett infantil og neglisjerende gal, eller prøver du bare å skulke? Hm?» svarte det.
Maks sukket. Dette bar ingen vei. Han forstod absolutt ingenting og følte seg snytt for det oppgjøret han mentalt hadde lagt opp til da han endelig hadde kommet til forståelse med seg selv. Han måtte finne noen annen. Hvem som helst. Selv Less ville være et pluss. Henne visste han hvor han hadde. Han var hennes fiende. Han sukket igjen og begynte å gå mot Fellestårnet. Ville i alle fall finne samherskeren.
«Prrrooo der, din lømmel! Vet du ikke at det er mat og helse med tilbereding av bekkens delikatesser i dag? Se og kom deg på time, ellers blir det anmerking og straffespark!»
Uten å ense stemmen mer stilte Maks seg under en av løfterne for å vente på bedragen som ville hente ham opp til hvilken som helst etasje, i bytte mot en fortelling eller historie. Men ingen bedrage viste seg. Han kikket opp, og kunne ikke se noen noe sted. Så fikk det bli vingene igjen, da.
Rommet han kom inn i var det samme han hadde vært i en rekke ganger, da på vei til eller fra oppdrag fra samherskeren. Det var herfra han var blitt sendt på sine oppdrag til Jorden, for å finne vesener å ta med til Evigendt, fordi samherskeren ønsket det slik. Men rommet var ikke slik han husket det. Gobelinene var borte. I stedet dekket lange skriftruller hver ledige millimeter av veggene i rommet. Alle var beskrevet med svarte tegn og skrift. Det var plansjer og oversikter og tabeller. Det var tegn med rød skrift og noen med sirkel rundt. Det var tegn for sol og måne og kart med piler og telletegn og kolonner.
«Ja? Hva kan jeg hjelpe deg med? Er du sendt hit, eller skal du hente noe?»
En mørk, harket mannsstemme snakket til ham fra bak samherskerens fortegnelsesbord. Men det var ikke samherskeren som satt der. Han var byttet ut med en menneskemann med bredtt, tungt rosa ansikt. Lysebrunt, tynt hår lå som klisteret inn til hodet hans. Blasse små øyne så uinteressert opp fra en bunke skriftflak.
Maks stirret overrumplet på ham. Hva var dette? Hadde han fløyet gjennom feil dimensjonsluke? Alt var forandret på de få dagene og nettene siden sist han var her. Han tenkte fort. Følte på menneskemannens aura. Den var svett, kompakt, og virket faktisk både fryktelig dum og samtidig kald intelligent. Hvordan kunne dette henge sammen? Det hadde aldri sittet et dumt vesen bak fortegnelsesbordet i samherskerens værelse i Fellestårnet før. Gode vesener, ja. Sterke og kanskje ikke fullt så gode vesener, ja. Til og med smågale vesener hadde besittet samherskerentronen i perioder. Men aldri, aldri et dumt vesen.
«Jeg er oppdrage og utdrage Maks. Jeg er kommet tilbake etter å ha fløyet Oda og hennes sønn Ask av Jorden tilbake til deres dimensjon. Jeg søker samherskeren,» sa Maks og forsøkte og høres rolig verdig ut.
Mannen bak bordet så opp på ham med et blandingsblikk. Halvt om halvt ironisk spøkefullt og fryktelig irritert.
«Har jeg fått en spøkefugl inn på mitt kontor? Eller skal jeg si ‘spøkedrage’?» Han kremta fram et par tørre «he-he» av sitt eget ordspill. «Hva vil du? Jeg har annet og viktigere ting å tenke på.»
De blasse blå øynene hadde ikke et snev av humor lenger. Maks ante ikke hva han skulle gjøre. Han følte seg bortkommet i sin egen verden, og ante ikke hvordan han skulle opptre. Stadig strømmet det negativ stupiditet mot ham fra mannen. Maks visste at dumhet og sinne var en farlig kombinasjon, særlig hos vesener med makt og smal intelligens. Han visste ikke om denne mannen hadde makt, men han satt på samherskerens plass.
«Jeg er kommet tilbake etter å ha fløyet jordkvinnen og hennes sønn tilbake til Jordens dimensjon,» gjentok han, mest for å hale ut tiden for å tenke ut hva mer han skulle si.
«Samherskeren vet hvem jeg er. Er det mulig å få ham i tale? Eller Rafael? Jeg vil gjerne treffe samherskeresønnen Julian også om det er mulig. Jeg ønsker å se om han er helt helbredet etter bruken av smørebæret. Kanskje du kan fortelle meg det?» avslutta han spørsmålene sine, for å virke imøtekommende og forsiktig.
Den rosa mannen så på ham med oppgitt blikk. Det hvite rundt øynene begynte å bli rødt og stemmen ble høyere, nesten brekende da han svarte.
«Dette er ting du ikke har noe med. Du tenker visst alt for mye på ting du ikke har noe med! La meg få gjøre jobben min, den har du ingen ting med å blande deg oppi! Det du spør om er opp og avgjort for lenge siden. Du er en uhyre vanskelig person… hø… drage.»
Maks flyttet urolig på seg. Enten var han i gal dimensjon, eller så var han gal. Eventuelt var menneskemannen bak bordet gal. Han husket godt kattens forvandling da den kom inn i Evigendts dimensjon. Samtidig kjente han ildkamrene sakte fyltes opp med irritasjonsild. Den dumme mannen var uhøflig.
«Jeg tror dette beror på en misforståelse. Jeg er, som jeg sier, akkurat ankommet Tårnbyen etter å ha fraktet to jordmennesker tilbake til sin egen dimensjon, etter at de hjalp oss med jordvesenet Miss Tail og tidsproblemet. Mer enn dette vet jeg ikke. Sist jeg var i dette værelset for noen månesnu siden var det samherskerens. Han er en menneskehann, og hans sønn heter Julian. Det er disse jeg ber om å få møte…»
«Hører du selv hvor negativt du opptrer? Du maser om personer som er gått i glemmeboka for lenge siden! Hvorfor trekker du dem fram nå? Lager storm i et vannglass gjør du! Jeg hadde tenkt å tilby deg et friminutt, en avspasering om det var det du ville. Men du er bare negativ, negativ, negativ. Typisk drage!»
Stemmen til mennesket breket høyt og stygt. Han hadde reist seg og kom med lut rygg vandrende mot Maks. Det tunge hodet med den brede haka vippet opp og ned for hvert steg.
«Jeg vet ikke hvem du er, eller hva du mener,» sa Maks med stigende harme i brystet. Han hadde lyst til å blåse en ildkule rett i det rosa fjeset som kom vippende mot ham. Dette var verre enn noe han hadde forestilt seg.
«Er Rafael, samherskeren og Julian personer som var her for lenge, lenge siden? Det er ikke så mange dager siden jeg var med og fikk løst Julian fra kattens fangenskap, og fulgte ham ut nærmeste høydare.»
Menneskemannen svarte og ble mer rosa, nærmest rød i fjeset da han breket opp mot Maks’ ansikt.
«Nå blander du kortene! Den forrige lederen her har tatt ut permisjon for lenge siden. Han var i psykisk ubalanse. Ikke rart, forresten, med slik negative og vanskelige personer.. hø.. drager… rundt seg. Derfor er jeg rektor her nå. Heddhønta. Du får sende inn et standardskjema om du skal ha avspasering eller permisjon. Du virker i psykelig ubalanse, du også!»
Mannens krakilske utsondringer strømmet friskt opp mot Maks, og minnet ham om den grå elva som skilte Solørkenen fra trygt land. I et øyeblikks raseri over mannens, som altså het rektor, arroganse prustet Maks ut en ildball som sneia mannens skulder med et sprakende fres før den klaska i veggen og satte fyr på opptil flere skjemaer og tabeller.
«Ser du ikke selv hvor vanskelig og negativ du er? Sette fyr på ukeplanen min og lista over sus-koke-tjenesten for de neste månedene! Uhørt! Kom deg ut herfra! Kom deg på time, ellers skal jeg legere deg om til en slimål!»
Nå var rektors øyne helt røde. Lange, lysegule tenner vistes bak sinte lepper. Sotflak av brente skriftruller seilte rundt i rommet. En bedrage viste seg, med en vannbeholder mellom framklørne. Snart var brannen slukket. Maks hoppet ut vinduet. Han så seg ikke tilbake da han fløy ut av Fellestårnet og forlot Tårnbyen.
Fortsett å lese kapittel 1 (del 2)
