«Tilbake til Evigendt», kapittel 1, del 2
«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen
Kapittel 1 (del 2)
Dragens tilbakekomst (forts.)
Så var han i lufta igjen. Og kjente at han var både mentalt og fysisk sliten etter det sjokkerende møtet med Tårnbyen. Han satte kursen mot Stein for bekymring i håp om at det kunne hjelpe og betro seg til den. Heller ikke her utenfor murene så han antydning til mennesker, drager eller alver. Kyklopeder beita fredelig og ofra ham ikke mange blikk da han landa et stykke fra steinen.
«Tid for bekymring er ikke satt opp som primærvalg denne uken! Har du krysset det ut som valgfag eller går dette på din grønne tid?» Stemmen fra borggården var der igjen. Som en hjernevaska tulling turet den fram.
«Hvilken funksjon innehar du, egentlig? Kanskje tilbereding av bekkefisk ikke er på din tempoplan i dette semesteret?»
Maks følte seg for første gang i sitt liv paranoid.
«Hva heter du? Og hvorfor følger du med meg?» spurte han oppgitt ut i lufta.
«Judas er navnet, og oppdraget akkurat nå er inspeksjon. Min fjerde runde!» gnaill stemmen stolt fra lufta.
Altså en nattalv, tenkte Maks. Endelig noe som var i nærheten av å virke kjent, i det minste. Han bestemte seg for å starte i en annen ende, og hoppet inn i det ukjente.
«Ja, jeg er her på grønn tid. Men jeg er så ny at jeg ikke helt har lært meg reglene ennå. Er det rektor som har bestemt hva alle skal gjøre?»
Han følte seg like fremmed for ordene sine nå som den første og eneste gangen han kom til jordmenneskene Oda og Ask. Men det funka!
«Aha! En tungnem grønnskolling! En desentralisert førstereisjomfru!»
Igjen denne triumferende stemmen fra oven.
«Joda, det er rektor som har satt dagsorden. Orden i systemet. Alfabetisk kartotek og tilstedeværesleplikt utregnet i inntil tre desimaler. I hans tideverv er alt forandret. Men det vet du jo. Du har bare ikke vært immatrikulert før. Dette er Livets Skole, og timeplanen lagt. I dag er det stekt fisk, i morgen turer i skog og mark. Slik er det.»
«Vet du av noen andre av min slekt? En drage ved navn Mer? Eller Less?»
Maks forstod at han måtte snakke med noen av sin egen rase. Selv om han var utstøtt og forhatt måtte han likevel prøve. Dragene var de eldste i Evigendt. Blant dem ville han kunne treffe noen som visste hva som hadde skjedd, og hvorfor rektor satt i Fellestårnet.
«Klart det! Alle kjenner historiene om hunndragen Less som voldte bekymring og stress da hun rotet vekk egget sitt og skyldte på andre! Det er pensum for alle på laveste nivå: å skylde andre for eget rot, fører til tårer og bot. Det er noe alle vet. Du må virkelig komme langt vekk fra. Er du bygdetulling?»
«Er det lenge siden Less mistet egget sitt?» spurte Maks forsiktig. Hjertet banka hardt i ham.
«Du er virkelig bygdetulling, du! Et fortidens fragment! Et uopplyst flygende individ! U.F.I!» forklarte Judas hjelpsomt. «Ja. Det er lenge siden Less rota vekk egget sitt og skylte på lederen vår. Samhersker var datidens tittel. Håpløst sidrompet. Men, i alle fall, beskyldningene mot ham førte til tap av nattesøvn. Det ble overtid, tensjonshodepine og null rett til avspasering, frynsegoder eller medlemskap i frimurerlosjen. Så han prøvde seg først med mot-beskyldninger. Og det kan godt hende at det stemte, det at Less hadde stukket av med den vesle sønnen hans, Julius. Men Julius kom like hel tilbake…»
«Julian. Han het Julian!» avbrøt Maks denne hinsides forklaringen nattalven ga.
«Julius… Julian… what ever. Han kom nå i alle fall til rette igjen. Ridende på den berømte kyklopeden Pi, stamfar til dagens ferske kyklopeder. Hadde nok bare tatt seg en tur, slik guttunger kan finne på. Var vel forbanna på faren sin. Tidlig leggetid eller inndragelse av bedrage. Hvem vet?»
Maks lyttet med stigende forbauselse og forferdelse. Han var helt klart kommet tilbake til Evigendt til et mye senere tidspunkt enn han forlot. Men hvor mye senere? Og hvorfor? Spørsmålene brant i ham. Og han tvang seg til å være rolig.
«Men hvor lenge siden er dette?»
«Det er lett å huske, for vi feiret femtensolsjubileum for rektor i sommer! Da hadde vi solfest, og rektor var solkonge! Rock and roll, beibi!»
Verden raste rundt Maks. Femten solsnu. Han husket glimtene, rystelsene da han gjennomførte turen i dimensjonshullet. Han hadde ikke tenkt over det. Det måtte ha skjedd en tidsforskyvning der og da. Derfor fant han ikke flere spor etter Oda og Ask på Vranglås. Derfor var duften av henne så svak i tøyknuten. Derfor var alt forandret. Det kunne være minst femten solsnu siden sist han hadde vært hjemme i Evigendt. Kunne han ha brukt femten solsnu på turen gjennom sirkelen som skilte verdenene?
«Og hvem er rektor? Hvor kommer han fra?»
Han hørte liksom stemmen sin fra utsiden. Fulgte knapt nok med på hva han selv spurte om.
«Ja, det er det, du! Det er det ingen som vet! Han påstår selv han er fra dimensjonen Bardufoss. Det finnes ikke på noen nedtegnet landskapsredegjørelse, eller geografi som rektor sier det heter, men det kan jo være en språkforskjell. Det var den siste samhersker som inviterte ham, da ’Det store smellet’ kom, og Less og Midi angrep Fellestårnet med stein og flammekuler. Steinalvene angrep nattalver og drager med stein (fnis), jordalvene grov seg enda lenger ned etter at det viste seg at minst en av jordbollene deres hadde vært indirekte skyld i mange av de negative tingene som skjedde, og er ikke sett siden.. Det verste var at Less slapp en stor stein rett i hodet på samherskerens nærmeste mann, slik at det sprakk som en vedkubbe!»
Judas trakk pusten med et hørbart hvin, som når Kari Svendsen synger «Den store marsjkonkurransen», og Maks nekta å høre mer. Verden var gått av hengslene, drager var gått amok og selv var han i ferd med å gå fra vettet. Rafael. Det måtte være Rafael som var død. Drept av en drage, av hans egen slekt. Det hadde aldri, aldri hendt før.
«Vet du hvor jeg kan treffe andre av min slekt?» spurte han stille.
«De fleste av dem er mytterister. De skulker og driver dank langt unna Tårnbyen, eller Universitårnet som rektor sier det heter. Men det finnes bedrager og halvdrager ansatt her. De utfører forefallende arbeid, alt etter funksjon… »
Maks hadde lyst å avbryte Judas. Han hadde nok gjort det om han hadde kunnet se nattalven. Tatt ham og rista opplysningene ut av ham. Nå måtte han stå der som en dum dunspurv og vente tålmodig på svar. Han kjente en ny dose ild fylle kamrene i kroppen. Han kremta fram et par strimer røyk for å markere seg.
«…og så har vi et par oppdrager og i alle fall en langdrage som underviser her… det betyr at de lærer bort til andre det de selv har lært av rektor…» forklarte Judas med ironisk høy og langsom stemme. Som om Maks var både tunglært og tunghørt.
«Ellers vet jeg ikke hvor de andre dragene holder til. Rektor kaller dem for imbesile noksagter og kverulerende undermålere. Så det er vel det de driver på med, da. Undermåling. Jeg har hørt rykter om at en gjeng undermålere er sett ved Bunntjern, men hvem vet.» Stemmen for plutselig høyt til vers, og Judas ropte og skreik ovenfra og ned: «Og hva har vi her? Midttime og snadder? Utspasering og gylne tider? Dere trodde dere var trygge, nå!? Men tenk, i dag har jeg ikke refleksvesten på! Hæhæ! Dette skal rapporteres direkte til rektor! Det kommer garantert til å bli anmerking på orden og oppførsel! Det kommer til å bli ellemelle og straffespak!»
Stemmen beveget seg i retning to menneskeungdommer som med lut rygg og hendene foran ansiktet sprang mot Tårnbyen. De kasta ikke en gang et blikk på Maks. Og han hadde ikke tenkt å tilbringe et eneste minutt der mer. Han hadde fått et hint om hvor han kunne finne drager. Bunntjern lå svært langt unna Tårnbyen, Han hadde vært der bare en gang før, da han lette etter et sted å plassere målerlarvene han hadde hentet fra Jorden. De hadde havna i Stankelskogen i stedet.
Snart var han på vingene igjen. Sliten og forvirra, og sannsynligvis minst femten snolsnu eldre enn han trodde da han kom tilbake. Det spilte ingen rolle. Drager av hans legering lever evig i sin opprinnelige form. Bare de selv kan bestemme når de skal dø.
Fortsett med kapittel 2, del 1
