«Tilbake til Evigendt», kapittel 2, del 1

Oda, Ask og dragen Maks er tilbake i Evigendt. Illustrasjon: Stefan Weichelt
Oda, Ask og dragen Maks er tilbake i Evigendt. Illustrasjon: Stefan Weichelt

«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen

Kapittel 2 (del 1)

Mol, det frie vesens sjel

Maks fløy over den nærmeste høydaren. Den samme som han hadde gått gjennom to ganger som menneske, sammen med Oda og Ask. Han speidet etter tegn på at de hadde vært der, men han kunne ikke se noe fra lufta. Han kunne heller ikke få øye på lysninga han hadde stupt ned i, i flukten fra Less og Midi, etter at nødvendigheten hadde tvunget ham inn i drageskikkelse igjen. Så kom han på at det kunne være femten solsnu siden sist han var her. Odas sønn Ask ville være tjuetre solsnu, og Oda. Oda ville også være femten solsnu eldre. Han visste at det var mye for et menneske. De levde ikke så lenge. Kanskje bare sytti eller åtti solsnu.

Klikk på Facebook-bildet for å komme til Facebook-siden til «Evigendt».
Klikk på Facebook-bildet for å komme til Facebook-siden til «Evigendt».

Hjertet ble tungt i ham igjen. Nok en gang hadde tiden forandret seg, selv uten katt og tidsbrytere. Han lurte på om han kunne finne tidsbryterne igjen, og skru tiden tilbake. Kjente at han ville det. Kjente at han kanskje var like gal som katten om han gjorde det. Prøvde det. Han visste ikke hva han ville. Hva han skulle tro. Han var nødt til å finne noen som kunne fortelle ham alt som var skjedd.

Det tok ham to-tre dager og netter å komme fram til Bunntjern. Veien var litt ukjent, tankene mange og forvirra. Han stoppa ved Mineralfjellene for å beite på steinene der. Han så hornbukk og fjellkakser hoppe uanfekta fra stein og utspring til stein og utspring. Hornbukkene og geitene breket og rista på halene sine. Fjellkaksene smøg seg lave og elegante langs de centimeterbrede stiene i fjellveggen. En av dem kom helt inntil ham. Den var svart som natta, og virret med hodet sitt da den snakket til ham. Han forstod ikke hva den sa, selv om han virkelig prøvde. Så han strøk den varsomt over det glatte hodet og følte trøst ved varmen fra et annet levende vesen.

«Mol er det frie vesens sjel,» sa fjellkaksen og så på ham med de oransje øynene sine, så hoppet den på lette poter ned til en hylle i fjellveggen, sikkert fem meter under dem. Derfra gjentok den sine ord om «Mol» før den fortsatte nedover i smidige jump.

Selv om Maks ikke forstod hva kaksen mente, følte han seg på merkelig vis oppløftet. Ikke lenge etterpå var han på vingene igjen og oppdaget de første tegnene på at han nærmet seg et frodigere område.

Han var nå på motsatt side av Solørkenen, i forhold til høydaren nærmest Tårnbyen. Det ville gå an å tegne en rett linje fra Solørkenen, gjennom høydaren, til Bunntjern. Og landskapet var like motsatt. Bunntjern lå i et sumpområde, omkranset av flere tjern, vandrende myrbuskområder og svampkløfter. Bunntjern var dette områdets «bull» i en nokså illeluktende og skummel dartskive. Og her møtte han endelig noen av sine egne igjen. Ennå mens han var i lufta og speidet etter tegn til intelligent liv under seg fikk han nærkontakt med andre drager.

«Haru settan? Eran borte?» Et samlet kor av synsbedragerske stemmer fylte oppmerksomheten hans.

«Er det rektor dere mener? Er det han som sitter i samherskerens stol uten samherskerens kledning?» spurte han tilbake i tankene sine.

«Ja! D’er ham, d’er ham! Skam og vanære! Eran sløyet og knust? Eran loset tilbake til Bardufoss?» spurte koret med inntrengende stemmer.

«Vi må snakke sammen. Han er ikke fjernet. Han er der ennå. Hvor kan jeg lande? Hvor er det andre av vår slekt?» sa Maks.

Han venta ikke på det ubehagelige koret av hule stemmer i hodet sitt, fordi et sted ikke så langt framme så han en stein, en klippe, stikke opp av Bunntjern. Der skimtet han flere skikkelser i bevegelse. Nå fikk det bære eller briste.

Det bar. Så vidt. En gjeng tussekjerringer (og tuftekaller) ble nesten blåst til havs og en oppdrage fikk den ene vingespissen hans i øyet. Det fikk våge seg. Ingen drukna og øyet ville bli bra i løpe av kort tid, mente man ved nærmere øyesyn.

En avventende stillhet senka seg så snart Maks hadde foldet vingene bak og unna vei. Det var ikke store plassen å bevege seg på. Øya, som het Avlang, var bare et stort skjær. Vegetasjonen bestod av en ensom myrbusk som beveget seg med engstelige rykk. Den hadde utvandret hit på en flytende trestamme, og nå angra den bittert. Her var ingenting å sette røttene i. Da hjalp det lite med oppholdstillatelse og grønt kort. Den hadde allerede bestemt seg for å ta første og beste flytende objekt bort derfra, men et par eventyrlystne trealver hadde bosatt seg i den, og de var i stand til å hale ut tida hvis nysgjerrigheten deres ble vakt. Trealver var både som parasitter og som ærefulle medaljer. De turnet og herja mellom greinene, men var også flinke til å holde lav, mose og barkebiller borte.

«Hva vil du? Hvem er du?» spurte en blågrønn og småhissig oppdrage, og så på Maks med vaktsomt blikk. «Er du er ute på inspeksjon?»

«Jeg er Maks. Jeg er oppdrage og utdrage. Legering av oppdragen Mer og utdragen Min. Jeg er kommet hit for å finne ut hva som foregår,» svarte Maks så verdig han kunne.

Han husket som i drømme at han en gang før hadde presentert seg ved sine foreldre, en gang for antakelig lenge siden. På Jorden. I boligen til en jorddatter og hennes sønn. Det gjorde vondt inni ham.

Opplysningene hans vakte oppmerksomhet blant de som oppholdt seg på skjæret. Det var mye som måtte forklares både en og to ganger. Mistenksomheten rådet sterkt, og bare synsbedragene (som beveget seg temmelig usynlig blant og mellom dem) klarte til slutt å overbevise skjærboerne om at Maks ikke var ute på inspeksjonsflyging fra rektors kontor. Og endelig fikk Maks høre hva som hadde skjedd.

Gjenget på Avlang og de to-tre synsbedragene som hadde møtt Maks i luftrommet over Bunntjern hadde dette å fortelle:

Samherskeren hadde lyttet mer nøye enn noen visste til Odas korte beretninger fra livet på Jorden. Han hadde bitt seg særlig merke til det hun kalte «Det kongelige norske skolesystem». Han syntes det hørtes så flott ut. Feiende flott! Han hadde fort fått forståelsen av at rektor var en ordner og rydder. En som ikke var like høyt på strå som en samhersker, men likevel en som likevel hadde respekt og myndighet med seg. Hvem ville da ikke være bedre til å ta seg av de «jordskapte omstendighetene» enn en slik rektor?

Samherskeren var ikke i tvil om at «jordskapte omstendigheter» ville bli best ordnet opp i av en som hadde erfaring med slikt. Med dette i sin overbevisning tenkte samherskeren at en rektor fra Jorden burde fraktes til Tårnbyen. Og dermed gjorde han for tredje gang (minst!) samme tabbe som før. Og skulle komme til å gå inn i Evigendts historie som den meste forhatte samhersker. Ever. Ikke ulikt en av USAs temmelig nylig avtrådte presidenter.

Han hadde temmelig raskt oppdaget at han også mangla et par av dragefløytene sine: både Maks’ og en annen var forsvunnet. I stedet fant han fram to-tre fløyter han aldri hadde brukt, eller egentlig tenkt på før. De hadde ligget i ei unnselig metalleske uten inskripsjon og hint på lokket siden lenge før det ble menneskerasens tur å ha samhersker igjen. Og de var heller ikke så lett å få øye på.  Men nå så han ingen annen utvei enn å bruke dem. Noen måtte komme og ordne opp. Noe måtte gjøres. Noen måtte ta ansvar! Han måtte finne et middel for å gjøre godt igjen det som var blitt galt i den verdenen han skulle tjene.

Fløytene var som alle dragefløyter formet som små konkylier eller sneglehus, men disse var som glass. De var gjennomsiktige og føltes våte å ta i, selv om han ikke ble fuktig på fingrene i det hele tatt da han forsiktig løfta dem ut av eska. Gjennom Eden visste han mer enn noen annen hva en synsbedrage var god for. Hvilke egenskaper arten hadde. Likevel blåste han i to av fløytene. Satte en i hver munnvik. Lente seg ut av vinduet i sitt herskerrom og blåste i dem.

Nesten uten at det var gått noen tid i det hele tatt følte han mer enn han så to drager komme inn vinduet. Men de hule stemmene deres følte han godt, og han grøsset da de snakket til ham:

«Hvem blåste? Firer her!»

«Femmer her. Hvaskjera’?»

Samherskeren følte igjen makten bruse. Og han kommanderte straks synsbedragene til å finne Maks, som var i menneskeham, og bringe nytt om ham direkte til Fellestårnet.

På dette viset fikk samherskeren vite lenge før noen annen at oppdraget var fullført, og at Julian var levende og trygg. Noe annet brydde han seg ikke om å få undersøkt. Nå gjaldt det bare å få ordnet opp i en fei.

I lykkerus etter nyheten om sin elskede sønn beordret han synsbedragene ut til Maks igjen. Med ordre om å holde seg så nær at de kunne følge etter ham. Se hva han gjorde og eventuelt få avslørt hullet han brukte på sine ferder til og fra Tellus. Synsbedragene var motvillige. Dette var ikke oppdrag for dem, mente de. De var dessuten vanskelige å forstå:

«Spionasjelurking er’ke vår greie, sant?»

«Ja, fatte? Sånn’ær sånn’ær, fatte skissa, sant?»

«Tida mann, tida kangå ille foross. Deffor. Fatte?»

Og samherskeren fattet. Vedtak. Han holdt de gjennomsiktige, wet-look-fløytene deres i været og lovte dem tilbakelevert etter endt oppdrag. Synsbedragene påpekte da at de ikke var oppdrager. Samherskeren svettet. Han tenkte på Julian som snart ville være hjemme. Han tenkte på at det hastet med å få ting i orden. Før noe av det han hadde gjort seg skyldig i lakk ut til innbyggerne. Han tvang seg til myndighet og ro. Minnet seg selv om sin funksjon. Og kjente makten og æren i Evigendt lande på hver av de oppheiste skuldrene hans og senka dem.

«Jeg ber dere gjøre denne tjenesten for Evigendts skyld, ikke for min. Evigendt trenger akkurat dere. Oppdragen og utdragen Maks kan en utvei jeg må vite om. Jeg, Evigendt, trenger dere. Dere skal slippe fri fra videre tjeneste etterpå. Men dere må gjøre nøyaktig det jeg forteller dere . Når oppdraget er utført er dere igjen frie drager.»

Med denne, samt flere andre ordre og befalinger i ørene hadde synsbedragene fløyet tilbake til Maks og følget hans. De hadde på avstand observert Less’ og Mers tilbakekomst til Tårnbyen og så hvordan Less startet et voldsomt bombardement mot Fellestårnet. De så også at dragen Mer forsvant, mens Less fikk backup av en stor lysegul drage. Fra avstand så de alt som skjedde. Angrepet på Fellestårnet, Maks (som Helt) med følge som kom ut av Høydaren, og de så hvordan han ble tvunget til å gå tilbake til sin opprinnelige drageskikkelse da menneskehunnen og sønnen ble angrepet med ild og hat. Og om natta fløy de like bak Maks og hans passasjerer, da han fløy jordmenneskene hjem. Befalingen fra samherskeren var at de skulle følge etter gjennom dimensjonshullet, og de skulle finne en ordner. En rektor som skulle ordne opp. Siden ville de være frie drager.

Da Maks fløy jordmenneskene tilbake til Jorden var det Firer og Femmer som fløy nær dem. (Men jeg oppdaget dem, tenkte Maks. Og Oda og Ask også! Han følte en sorgtung stolthet over dem).

Det er ingen problemer for synsbedrager å krysse dimensjonsgrenser, men de gjør det svært, svært sjelden. De var (til da, sammen med samherskerene) de eneste som visste om sin egen bivirkning: de skjøv tiden framover for den eller de som eventuelt kom etter dem hver gang de fløy igjennom et dimensjonshull tilbake til Evigendt. Det resulterte i at tiden ble skjøvet om lag femten solsnu framover for den eller de som foretok første passering mot Evigendt etter synsbedragene. Og det gjorde Maks.

Det var ikke så rart at han følte seg tynget og sliten da han fløy inn i hullet over den stygge byen: han ble i løpet av ett sekund femten år eldre!

Dette visste ikke synsbedragene noe om, de trodde han hadde returnert lenge før de fløy sin retur med en kidnappet rektor fra Rundhaug ved Bardufoss. De hadde funnet ham ved den første og beste skolen de hadde oppsporet, uten aning om at de hadde kunnet forsyne seg grovt i den stygge byen de fløy som to lyn over, like etter at de hadde passert grensa. De hadde dype smerter, begrenset syn og dårlig åndedrett (slik funket det for dem å komme inn i Jordens virkelighet) og brukte tid og avstand i Jorddimensjonen på å finne fram av både seg selv og dimensjonen de var havna i. Derfor var de kommet helt til Indre Troms før de var klare til å lete etter noe som kunne være en skole.

Etter samherskerens andrehands beskrivelse fra Oda var det i det hele tatt en fantastisk nybegynnerflaks at de fant en skole. Til og med en videregående. På Rundhaug i Målselv. Rett ved Bardufoss. Et eneste menneske beveget seg utenfor den halvrektangulære bygningen. Det var til alt overmål rektor. En blind høne kunne ikke gjort det bedre!

Rektor hadde vært stiv av redsel og ikke ytret et pip hele turen tilbake til dimensjonsluken. Han ankom Evigendt siklende av skrekk og nærmest transparent av kulde og sjokk, iført hvite benklær og svart tunika. Som den rene headmaster. Han ble fløyet uten omskriving direkte til Tårnbyen og lempa inn et vindu i det delvis raserte Fellestårnet. Der ble han tatt i mot av samherskeren, som nå hadde fått sin sønn tilbake, og hadde de siste lykkelige uker av sitt liv foran seg.

Samherskeren leverte nådig synsberdragfløytene tilbake til dragene. Siden gikk det femten solsnu, og Maks kom tilbake.

Så: Mye hadde altså skjedd på de femten årene Maks hadde brukt på hjemreisen. Rektor var kommet til. Skulle skape orden. «Ordnung musst sein», som han etter hvert hadde uttrykt det. Innbyggerne i Evigendt forstod betydningen av hvert enkelt ord, men setningen gav dem ingen mening.

I starten var det nesten ingen som visste om ham. Han ble holdt inne i Fellestårnet, der bare betrodde holdt til. Less og Midi hadde forlatt Tårnbyen med lange, seige vingetak like etter bombardementet. De så seg ikke tilbake. Mange av dragearten dro sammen med dem. Kun noen få ble tilbake etter at de hadde hørt ryktet om samherskeren. Ikke alle klarte å tro på det som ble fortalt: at det til syvende og sist var herskeren deres som var direkte skyld i ulykkene som hadde rammet deres verden. Og det som verre var: at det ennå fantes vesener i Evigendt som ikke var derfra.

De fleste vitenskapsmennesker, tegntydere, stjernekikkere og forskere forlot byen som rotter fra et synkende skip. Alver og en del andre vesener kom ikke til enighet innen for egen art, slik at noen dro og noen ble igjen, fanget av det som hendte, eller av nysgjerrighet. Få trodde nemlig at kaoset og forandringene som hendte ville vare særlig lenge.

Atter andre ble igjen av lojalitet til resten av innbyggerne, i omsorg for Julian som var kommet til rette i godt behold, og av pliktfølelse. Men mange dro. Og de var forbanna. Rasende. Hatefulle.

Og verre skulle det bli. Skulle det vise seg.

Fellestårnet ble snart reist igjen. I sin opprinnelige og vante form. Steinalvene var både byggmestere og arkitekter. De sleit og bar stein. Bedrager fløy med tungt lastede ramper opp og tomme ramper ned. De arbeidet for en luselønn som for det meste bestod av tynne supper av historier, oppkok av dårlig fantasi og løse rykter. De ble magre og irritable, og stod helt i stil med steinalvene som alle som en så ut som vonde minner og sure oppstøt. Hva de fikk i betaling er ikke godt å si. Samherskeren sa ingen ting om den saken, og steinalvene sa slett ingen ting.

Fortsett å lese kapittel 2 (del 2)

Print Friendly, PDF & Email