«Tilbake til Evigendt», kapittel 2, del 2

«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen

Kapittel 2 (del 2)

Mol, det frie vesens sjel

Det nærmeste de kom dialog med andre raser var skulende (talende) blikk og en stygg tendens til å spytte i bakken (eller i alle fall nedover. De befant seg stort sett oppe, enten i lufta, på ramper eller på tårnet, og skapte dermed en ny betydning av det jordiske begrepet «sur nedbør»).

Samherskeren holdt seg for det meste innomtårn, sammen med de av Rådet som ennå var lojale, og sammen med rektor. Rektor ble satt inn i det som hadde skjedd, og fikk jobben («som eneste mulighet», som han alltid senere skulle si om den saken) med å stable orden og trygghet på beina igjen i Tårnbyen og dalstrøka innafor. Det var en dårlig idé.

I løpet av et par solsnu fikk rektor mer og mer makt. Samherskeren ble gradvis inneslutta. Holdt seg etter hvert kun sammen med sine absolutte nærmeste. Julian var under streng og ganske paranoid bevoktning. Kanskje ikke så rart, etter det Samherskeren hadde følt og Julian faktisk hadde opplevd da han var kidnappet av uglene og fløyet til fangenskap og tortur hos Miss Tail, samt en kaotisk og redselsfylt hjemkomst.

Tunge grublerier om skyld, konspirasjon (som faktisk eksisterte: selv paranoide kan bli forfulgt…), meningen med livet og etter hvert perioder med apati fulgte livslinja til samherskeren etter som årene gikk. Dette gikk i første omgang ut over Julian, som ikke fikk store friheten, slik han hadde vært vant med før han ble bortført. Han vokste til som en bleik og ensom gutt, som skulle komme til å mislike sin egen far. Han følte tårnet som et fengsel, og havna i en situasjon mange jordiske eventyr-prinsesser må finne seg i: å speide ensom ut i natta fra et vindu høyt oppe i tårnet. Han var en ung Sheserade, uten å vite det.

Men som alle fanger i tårn (i alle fall svært mange av dem) fikk han en hemmelig venn. En litt dum nattalv. Judas. Dobbeltagent, men ikke spesielt smart. Iq på 90, fant rektor ut etter å ha foretatt en temmelig egenkomponert iq-test på sine medarbeidere. Han foretrakk dem slik. Mellom 85-95. Lette å kommandere. Lojale. Takknemlige. En hird av kropper med hans vilje. Som gjorde ham stor og uforutsigbar, mente han selv. Gjennom enkel matematikk og litt dypere psykologi. Men ikke så veldig dyp.

Det er mulig Judas bløffa på testen. Han var tross alt en nattalv. Og deres veier er uransakelige. Selv om de forbausende ofte havner i rollen som hemmelige oppdragsfullførere. Og Judas ble Julians hemmelige venn i de ensomme årene, da få mennesker kom Julian nær. Han oppdaget at de som kom ham nær først og fremst ville høre fortellingen om kidnapping og fangenskap. Det bød Julian i mot, og han ble dobbelt ensom da han isolerte seg inni seg også, for å slippe velmenende, men repeterende spørsmål og kontakt med vesener både av sin egen rase, men også fra andre. Nysgjerrighet er ikke bare en menneske-egenskap. Den er også utbredt blant andre raser. For eksempel har den tatt livet av minst en katt. Engelsk. Om man skal tro på ryktet der borte.

Judas ble Julians øyne og ører. Som en liten Hugin, eventuelt Munin, dro han rundt og observerte, kommuniserte, kommanderte og filosoferte. Både i sin jobb som «inspeksjon» (—med gul vest. «reflex» kalte rektor den—) for rektor, men også som Julians venn. Mest det siste. Og til slutt ble det Judas som hjalp Julian med å rømme.

Samherskeren hadde da to-tre solsnu igjen av sin periode som samhersker. En annen rase, Havfolket, skulle overta jobben. Men alt for mange solsnu framover skulle komme til å stå i rektors tegn. Menneskerasens samhersker forandret seg til det ugjenkjennelige. Rykter om hans sykdom, og død, smatt ut gjennom luker og åpninger i Fellestårnet. Han viste seg av og til offentlig for å avkrefte disse. Ville gjøre «alt godt igjen» før han overlot tårnet til Havfolket. Og i hans navn overtok rektor jobben, ikke i navnet, men i gavnet. Hva nå enn «gavnet» betyr. Han overtok i alle fall jobben!

Og Julian ble mer og mer bleik, inneslutta. Pubertet og kviser stod for døra. Hemmelige drømmer ble til klisne fantasier, og det ble vondt å være ham. Enda vondere. Han begynte å se etter kvinnelige vesener fra sine glugger og vinduer. Han fikk Judas til å kaste vesten og observere disse for seg. All informasjon ble framført for en stadig mer ensom, forvirra og livsglupsk gutt i tårnet.

En kveld da han var seksten eller sytten solsnu gikk Julian ut derfra. Så det er feil å si at han rømte. For han bare gikk. Forlot. Hasta-la-vista. Ingen så ham, for han hadde en temmelig stor inspeksjonsvest («reflex») på seg. Ærlig og redelig «funnet og tatt vare på» av Judas, og levert Julian. Som var litt for lav og tynn for den, men han bretta opp både nederste kant og egen selvtillit. Og så gikk han altså. Og ingen i Tårnbyen hørte eller så mer til ham på aldri så lenge.

Det tok nesten livet av hans far. Som ikke våget lete etter ham denne gangen. Julian hadde betalt en bedrage for å si til samherskeren at Julian var dratt frivillig, fordi livet i tårnet ikke var noe liv. Men at han jevnlig ville sende meldinger til sin far. Faren fikk ikke lete etter ham, da ville han stoppe meldingene til tårnet.

Bedragen ble betalt med den ekte og fulle sannheten om kidnappingen og oppholdet hos jordkatten Miss Tail, som den siste som noen sinne fikk høre hele historien. Dette mettet dragen i flere dager.

Det at Julian forlot Tårnbyen, med en så streng beskjed til sin far, fikk samherskeren til å for alvor gi opp sin rolle som hersker og leder. Fra da av var han en viljeløs, grå gallionsfigur som brukte all sin tid til å speide etter bedrager eller andre tegn på meldinger fra sønnen. Da han innså at det hadde vært (nok et) gedigent feilgrep å innføre en rektor som ordner og rydder i Evigendt, var det alt for seint for retrett. I det stille forsøkte han å nekte rektor det som før var gitt ham. Omgjøre magien som ble brukt for å beskytte rektor. Men rektors vilje var for sterk. Magien ubrytelig. Samherskeren ga opp. Rektors tid kunne begynne. Ta-daaaaa!

Rektor innførte raskt det eneste systemet han kunne. Han laget sin egen verden i superformat i Evigendt. Alt som kunne overdrives ble overdrevet. En skulle tro han var fjerde generasjons amerikaner, og ikke en middelmådig rektor fra Rundhaug. Indre Troms. Men han var et produkt av den metamorfosen som skjedde med alle Jordvesener som havna i Evigendt. Alle hans indre tendenser og kimer til egenskaper blomstret vilt og tøyleløst, og han hadde ingen veileder. Ingen gode dufter fra en utdrage og oppdrage påvirket ham. Han fulgte målretta og med en voksende tyrannisk lyst sin egen plan om å skape den perfekte skolehverdag. Livets Skole. Avdeling Tårnbyen. At samherskeren fortsatt formelt var høyeste autoritet og makt var egentlig bare et pluss. Alt kunne gjøres i samherskerens navn!

Men, for all del, intensjonene var nok gode nok. Han var hentet for å ordne opp i et problem skapt av Jordens innbyggere. Han skulle lappe sammen og gjøre godt igjen. Han skulle fikse og blåse på Evigendt sår. Og etterpå skulle han flys hjem igjen. Gjennom tunnelen av smerte og kaos. Fra Evigendt, til Evigendt. Men da tiden kom, og ting var i nærheten av å kunne leges, var det ingen til å bremse ham. Ingen til å fly ham heller. Alle drager som kunne ha gjennomført flygingen hadde forlatt Fellestårnet. Ingen flere dragefløyter fantes i samherskerens besittelse. Trodde man. Og rektor visste ikke at hver drage hadde sin egen fløyte. Han var bare en ensom rektor med stor makt. Ikke ulik trollmannens læregutt. Huttetu!

Med tiden overtok han samherskerens gemakker og arbeidsværelser. Til hans store overraskelse befant det seg en sparkstøtting på samherskerens rom. Samherskeren sa at han bare måtte spille på instrumentet. Rektor snudde sparken rett vei, og brukte den siden som nattbord. En gang i året tok han den ut i Fellesrommet og pynta den med ting som glitret. Han kalte det «jul» og forlangte at det skulle legges gaver til ham under den. Ellers ville han gi folk (og vesener) sparken. Han flirte like støyende og hjertelig av denne replikken hvert eneste år. Ingen forstod hvorfor, men alle la noe under instrumentet. En frukt, noen nøtter, en tunika eller en prangende rød toga ( «æsj» sa rektor da. «Kvinnfolk-klær!»), eller en stekt fisk. Hva som helst.

Men Tårnet ble bygget opp igjen. Det ble system i Tårnbyen. Folk og vesener fikk faste oppgaver, og noen fellesoppgaver. De ble lært opp, sakte men sikkert, i å lage jord-mat. «Eggsteiking» kunne være en slik oppgave. «Kokt bekkefisk» en annen felles matrett.

«Pluss» og «minus» var et annet tema. «Skriving» et tredje. Det var det vanskeligste. Folk, og vesener protesterte så lenge og kraftig at rektor ble nødt til å bøye av. Ikke uten kamp («Min kamp», som han siden kalte opprøret mot rettskriving og løkkeskrift). Det ble tunge dager med «veggkonk» og endeløse runder «gjemt» som straff. Men folket (og vesenene) ga seg ikke: skriving hørte kun De lærde til. Ferdig arbeid. Basta bom.

Rektor gav seg kun fordi han forstod at alle så på ham som ekstremt «lærd». Og det likte han. Og var enig i.

I stedet ble det kulerammer, fortellinger om hvor mange epler Ole spiste og hvor mange som var igjen etter at denne slukhalsen hadde vært på ferde (alle regnefortellingen skapte avsky hos «klassene» rektor hadde delt dem inn i («overklassen», «mellomklassen» og «underklassen»). De var vant med å alltid dele, og å sørge for at de som var minst skikket til å skaffe seg mat selv var de som fikk først. Fortellingen om en Ole som spiste fire av fem epler på egen hand ble for hard kost, og protestene var engstelige og vantro). Rektor tok da noen timer med «deling» som han sa het «divisjon», men snart var han i gang med «pluss» og «minus» igjen. Med tiden ble folket (og vesenene ) sløvet ned og apatiske av rektors stadige krumspring og makt. Protestene kom sjeldnere og uten særlig futt. Det rakk med et par strafferunder «kyss, klapp og klem» så var de vikende opprørerne satt ut av spill.

Han hadde mange av «de sterke» på sin side. For han delte rundhåndet ut titler og B-lønninger til de som ville hjelpe han med planen. Han laget et B-lønningssystem, der han krysset ut sin grad av fornøydhet, oppmøte, orden og oppførsel. Og med svært jevne mellomrom delte han ut B-lønningsposen. Oppi den kunne det ligge litt av hvert. En flaske av skinnende kvarts (kvartet i Fellestårnets matavdeling), hornbukk-kjøtt. En plante med god lukt. Alt ærlig og redelig stjålet fra skap og skuffer i Fellestårnet.

Men det aller beste var når det lå en liten gråstein i posen. Den betydde makt. Over et tidsrom rektor bestemte, gjaldt gråsteinmakten. De som fikk en slik liten gråstein fikk være «inspeksjon» eller «lærere» så lenge som rektor bestemte. De måtte først gå et «Grunnkurs A» hos rektor himself. Der lærte de det de måtte kunne for å gå (eller fly, eller krabbe) «inspeksjon» ( lover og «samværsregler») eller oppskrifter (og ha gjennomført disse selv) eller «kuleramme».

Den verste man kunne finne i en B-lønningspose var en brun liten pinne. Den betydde at man hadde gjort forrige jobb for dårlig og man ble da satt til trappevask i Fellestårnet, kulerammelaging (et helt dødskjedelig arbeid der man måtte bore hull i små skiver av tre og træ disse på tråder og så henge trådene helt vannrett inn i ei ramme av tre. Ufattelig kjedelig! «Kulerammer» utvikla seg fort til å bli et nedsettende skjellsord og en stygg ting å kalle hverandre), eller urteplukker. Urteplukking var forresten ikke så ille. Hvis det var godt vær.

Og slik fortsatte rektor sin (i starten) velmenende squering av Evigendt. Eller: i alle fall Tårnbyen. Han ønsket å gi alle en lik mulighet til å kunne like mye. Og han ville lytte til alle ønsker og råd som kom ham for øret. Han var litt Apple i en tidlig fase (altså slik Beatles hadde tenkt seg det. Ikke IT-gründere). Men han fikk aldri ønsker han mente var gode. Han fikk bare (i egne øyne og ører) drittønsker. Møkkaråd. Tull og tøys. Innbyggerne ville ha det «som før». De ville ikke ha «kuleramme» og timer med egg-posjering. De ville gjøre slik de alltid hadde gjort. Og de ville ha samherskeren tilbake. Det var nesten ikke til å holde ut. Men rektor holdt ut.

Den dårligste egenskapen hans var at han hadde så store planer. Han hadde vyer og ønsker. Men han var hissig, uforutsigbar og ville aldri gi noe konkret svar på spørsmål og ønsker. Han prata rundt og rundt. Til alle gav opp. Og slik knekket han koden: han kjeda folk til lydighet.

Da Maks kom tilbake hadde folk (og vesener) som hadde valgt å bli igjen i Tårnbyen og dalstrøka innafor vært «lydige» i fire-fem solsnu. I alle fall var de tilsynelatende lydige. De fleste gikk med hemmelige ønsker og håp om en stor omveltning, en revers, en u-sving, som skulle føre dem tilbake til der de var før. Det skulle jo vært bytte av samhersker for et par solsnu siden! Havfolket skulle overtatt! Men rektor flirte, sa ekle ting og fikk røde øyne.

Folket ble nostalgiske og kuede i sin venting. Hemmelige tegn dukket opp. Og folket delte seg mellom de som mente at Oda og Ask hadde vært heltene (sammen med dragen Maks, som visst nok hadde skapt seg til menneske for jordkvinnens skyld) som hadde klart å berge samherskerens sønn ved å våge sitt eget liv, og de som mente at disse hadde vært «de onde», og at dragen Less var helten. Hun hadde ofret sitt eget avkom for jordvesenenes skyld. Disse mente også at det udiskutabelt hadde vært Odas og Asks skyld at enda et idiotisk Jordmenneske ble henta. Ordet «jordling» ble lansert og brukt som en nedsettende betegnelse om menneskene fra Jorden.

Innbyggerne hadde altså delte oppfatninger, og ble derfor etter hvert enda lettere å herske over. Til slutt ble forholdet mellom grupperingene så anstrengt at flere og flere rømte. Og det var til en slik gruppe Maks kom. Til en jord-vennlig gruppering.

Fortsett med å lese kapittel 3 (del 1)