«Tilbake til Evigendt», kapittel 4

Forrige utdrag var hele kapittel 3.

«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen

Kapittel 4 (første del)

Syk kjærlighet

Oppdragen og utdragen Maks fløy høyt til værs. Inni ham fantes et kaos av følelser. Vill glede, skam over egen svakhet (klarte ikke å la være å hente Oda og Ask da sjansen bød seg, uten å fortelle de andre noe), redsel (hva om Oda ikke ville bli med igjen? Hva om hun var svært forandret i sine tanker og følelser?) og bekymring (ville de finne Julian? Ville de klare å avsette rektor uten kamp?).

Det rumlet nesten i hodet hans idet han fløy høyere enn skyene, og lufta var så kald at det gjorde vondt å puste. Han trengte å kjøle seg ned, og han trengte å være ærlig mot seg selv. Han visste at han egentlig ikke hadde god nok grunn for å dra tilbake til Jorden. Hadde ikke god nok grunn til å dra tilbake til menneskekvinnen han elsket. Hun ville være femten solsnu eldre enn sist. Ask ville være en fullvoksen menneskemann. Kanskje hadde han egne sønner hos seg. Likevel hadde Maks bestemt seg for å dra. Viljeløs i sin egen vilje.

To netter og to dager fløy han rundt før han kom til en strand han visste var grensen til det store havet der øya Vranglås befant seg. Alle steder han hadde fløyet, var programmert inn i hjernen hans; likevel var dragefløytene det viktigste redskapet for å finne tilbake fra andre dimensjoner, eller å vite når det var nødvendig å vende tilbake. Sist han hadde fløyet denne veien hadde han hatt sin egen stjålne dragefløyte med seg. Han hadde villet gi den til Oda, men han hadde mistet den ned på Vranglås der Ask tilfeldigvis hadde funne den igjen.

Nå lå fløyta atter en gang på Vranglås, og han visste nå at ikke engang dragefløyter klarte seg i dimensjonshullet. Den ville uansett bli igjen i sin egen dimensjon, slik som fargene hans, stoltheten hans og de fleste av evnene hans. Bare det rosa, nakne skinnet ville bli igjen. Selv de fleste av ordene hans ville bli igjen i Evigendt så snart han fløy igjennom hullet, på vei til Jorden. Han grudde seg så det gjorde vondt.

Han tok seg tid til å samle seg. Tenkte over noen av de tingene han hadde sett på sin ferd mot havet: fredelige flokker av beitende kyklopeder i slettemarkområdene, en rolig høydare der snadring av fugler hørtes helt opp til ham, fjellområder med evig snø og spor etter vinterkongene som bodde der, og med dragereir på fjelltoppene. Han tenkte på innsjøer som blinket i solskinnet og speilet den blå himmelen opp til ham.

Etterpå tenkte han på de skremmende tingene han hadde sett, uten helt å forstå hvordan de hadde kunnet skje – menneskebosteder der alle menneskene var ute og hoppet i takt eller skjøt med pil og bue på blink, samtidig! Han tenkte på det som var enda verre: at han hadde sett drager som ikke lenger var ekte drager! Som etterapinger av drager. Disse passet visst på at alle de andre hoppet i takt.

Maks visste ikke at dette var en helt vanlig oppvarming til en av de to ukentlige «gymtimene» rektor hadde satt på planen for Evigendt. Fysak kalte han det. Og de som ikke gjennomførte planene hans, fikk snart angre seg: Inndragning av goder (så som mat, redskaper og sågar barn) ble gjennomført med stor flid av flokkene med de som hadde inspeksjon og litt makt.

Etter å ha tenkt nøye over de gode tingene han hadde sett, og de sjokkerende tingene han hadde observert, starten Maks turen over vannet mot hullet i himmelen.

Ask var hjemme som snarest for å pakke i hydrobilen. Det var en deilig sommerdag. En av de varmeste. Værmeldingen hadde advart mot høy bestråling. Det var derfor viktig å huske på anti-UV-krem og solbriller med UV-filter.

Han kikket forsiktig inn til moren. Hun lå stille i senga si. Vinduet var åpent slik at hun kunne høre fluesnapperne mate ungene sine i fuglekassen i treet, humlene som med lykkelig brumming bora seg ned i lupiner, og naboungene som lekte og sykla ute på veien. De ligna mest store sopper der de tråkka i vei med digre hjelmer og tynne bein.

«Hei! Er du våken?» spurte Ask stille da han oppdaget at moren lå med øynene åpne. Han gikk mot senga. Det lukta friskt og godt. Senga var nylig skifta på, og det stod en duftkrukke på nattbordet hennes.

«Klart det! Hvem kan sove på en slik vakker dag! Er du her for å hente badetøyet? Husk på UV-kremen og brillene og ta den største handduken!» Odas stemme var svak, men like full av omsorgsfull bekymring som den alltid hadde vært.

Før hadde det irritert ham. At ingenting var riktig før mor hadde sjekket det. Godkjent det. At hun ikke stolte på at han hadde såpass vett selv. Men nå irriterte det ham ikke lenger. En sorgfull smerte klemte i stedet hjertet hans.

«Ja, mamma! Klart det! Er det noe du vil ha før vi drar?» Han klarte å holde stemmen munter og normal. «Jeg har 5D-telefonen med, og jada, den er fullada!» Han smilte, og møtte de humoristiske øynene hennes.

«Ja takk, jeg vil gjerne ha helsa mi tilbake! Jeg tror du finner den i midterste skuffen på kjøkkenet! Eller kanskje jeg har mistet den i boden.» Hun smilte med de tristglade øyene. «Ok, da skal jeg se om jeg finner den! Hvis ikke får du bare fortsette å huske etter hvor du har gjort av den.»

Han var med på spøken. Ingen av dem visste hvor Oda hadde mistet helsen sin. Sykdommen hadde kommet og frarøvet henne den. Nå kunne hun ikke lenger styre sitt eget hus. Det var lenge siden hun hadde vært tvunget til å slutte å jobbe. Ask jobbet for dem begge. Stod bak på søppelbilen. Og passet moren. Stelte for henne. Hadde en fast hjemmehjelp for vask og personlig stell. Resten ordnet han. Hadde gjort det siden hun ble sengeliggende for ett år siden. De visste begge at hun skulle dø.

Så dro Ask til stranda med vennene sine, og ble der hele ettermiddagen. Han så på jentene i bikini og flørtet med en av dem. En han skulle ønske ville like ham. Men alt var vanskelig. Ikke lett å dra med damer hjem når mamma lå i naborommet, og bare var der. Av og til så han fram til den dagen han kunne styre sitt liv som han ville. Ta egoistiske avgjørelser. Være en fri mann. Og etterpå skammet han seg nesten syk. Det var hans ønske at moren skulle bo hjemme i sitt eget hus. Det første og eneste hun hadde kjøpt til dem. Hun elsket huset sitt. Hagen sin. Bjørka med fuglekassen han hadde snekra på sløyden i femte. Og minnene. Han visste det nok: Moren tenkte mer og mer på turen deres. Den hemmelige turen som hadde startet der i hagen.

Ask husket svært lite av den. Minnene var der, men bare som bølger på havet eller skyer på himmelen – vanskelig å ta tak i og holde på. Han visste at de var der. At turen hadde vært virkelig. Men minnene fra den gled sammen med andre minner, andre opplevelser, lignende følelser. Slik bølgene på havet glir inn i hverandre, eller skyene på himmelen alltid er i bevegelse, og likevel alltid er der, ett eller annet sted.

Om kvelden kokte de krabber over åpen ild på stranda. Det var strengt forbudt etter de mange brannene de siste årene. Det var lite igjen av skogene i Nord-Norge. Det var mest kratt og vier, og en og annen mindre bjørkeskog. Elgen var nesten utryddet, og med den forsvant jerven også. Men gaupe og rev var det mer enn nok av. Gnagerne overtok i krattskogen, og deres jegere levde gode dager.

Likevel kokte de krabber over åpen ild. Som en protest mot noe som ikke lenger gikk an å protestere mot. Klimaet var for alltid forandret. Det var tørke og det var ildsfarlig. Det var vått om våren. Svært vått. Flom og oversvømmelser. Det var tørt om sommeren. Svært tørt. Skogbranner og problemer i jordbruket. Det hadde vært diskutert internasjonalt å forskyve månedene: å kalle de snøtunge månedene mars og april for oktober og november, bare for å få skikk på det hele, og starte det nye året med januar i april. Men det kom ikke til enighet om det heller.

Ask skulle siden for alltid minnes smaken av de saftige, røde krabbene. Skallene som grådige måser stupte etter når de ble kasta ut i havet. Det vakre oransje lyset av ei sol som ville lyse og lyse i enda et par uker uten å gå ned. Han ville minnes jentas glade, blågrå øyne som smilte mot ham da han kasta en stor klo til henne. Vennenes latter. Følelsen av noen øyeblikks fullstendige frihet. Hundre prosent ferie i hjernen. Salt lukt av krabbe, hav og strand. Lyden av bålet som knitra og røk av hard blæretang. Måsene som skreik hysterisk. Sola. Jenta. Smaken. Alt skulle bli en skatt.

Da han kom hjem var det nesten natt. Ingen var ute om nettene på Liland. Ikke noen steder var vanlige folk ute om natta. Unntatt de som jobbet. Passet på. Gikk skift. Flokkene med aggressiv danskungdom var skumle å komme ut for.

Han gløttet igjen på døra inn til moren. Dragen Maks var der. Han fylte hele rommet fra gulv til tak. Veggene burde ha revnet. Men de gjorde ikke det. De bulet kanskje. Ask så ikke etter. I noen øyeblikk tenkte han ikke noe særlig annet enn: Det var som bare faen! Og så ble han glad. Og så ble han sint. Og etterpå er det ikke godt å si hva han ble.

Det er ikke godt å si hva Maks følte da han gikk gjennom vinduet i Odas hus og fant henne liggende i senga. Som et lite barn lå hun der. Hans elskede Oda. I minnene hans var det ikke lenge siden sist han hadde vært hos henne. Sittet naken og nesten gal av smerte i hagen hennes, mens hun og Ask steg av ham og forsvant inn i huset. Hun hadde vært seg selv da. Levende. Vakker.

Den Oda som lå i senga i det blå huset, fantes inni kroppen hennes et sted. Det følte han. Den levende og glade og sinte Oda levde langt der inne i det skallet som dekket henne. Omsluttet henne. Som et skall utenpå et egg. Og skallet var dødt eller døende. Det følte og luktet han igjennom all sin egen kropps smerte og gru, og det forsterket hans egen smerte. Det fantes lite igjen av ordene han hadde innprentet seg selv å si når han kom fram til henne.

«Jeg trenger deg», fikk han til slutt fram.

Det var ikke rare greiene. Likevel så han gleden i øynene hennes. Gleden og en overrasket lykke. Tårer rant fra øynene hennes og fylte ørene, siden hun lå på rygg. Øynene hennes var Odas øyne, men skinnet rundt var ikke henne. Det var bølgete og gult, blått under øynene. Tenne hennes var også gule da hun smilte. Leppene nesten hvite. Armene som lå oppå sovekledet, var tynne og hadde store blåmerker overalt. Noen blåmerker var gamle og gulbrune, andre var ferske og blå eller lilla. Likevel hadde hun noe av sin gamle, egne lukt med seg. Som et hint i all duft av død og døende menneskekropp.

Maks sa ikke mer før Ask kom inn. Oda hadde sagt mye. Men smerten over å være i jorddimensjonen gjorde at Maks ikke fikk alt med seg. Likevel fantes en kime av lykke i det han hadde forstått – at hun husket ham. At hun ville bli med ham, om Ask lot henne dra, eller helst ble med. Som sist. Så kom Ask, og Maks samlet sammen de siste riktige ordene han klarte. Den ødeleggende jordkraften knuste ham nesten, og han visste at han måtte ha krefter til tilbaketuren.

«Jeg, Maks, kommer fra meg selv for å be datter av Jorden, Oda, og sønn av datter til å komme tilbake til Evigendt.»

Den rare jordstemmen som hadde minnet Oda slik om Bono sist Maks var der, fylte det vesle sykerommet. Ask stod bare i døra. Med hånda som frosset fast i dørklinka.

«Ser det ut til at min mor er i stand til å gjennomføre en slik tur? Ser du ikke at hun er syk?» Asks stemme skalv, men ordene var klare.

Alle minnene fra Evigendt ble brått levende igjen. Bølgen og skyen holdt seg i sin form. Og dragens lukt fylte ham som en levende hukommelsesbok. Slik var dragens virkning på Oda og Ask. Ask husket ønsketreet og den vidunderlige smaken av fruktene. Han mintes lukta av bålveden ved høydaren. Han mintes gode ting fra sitt jordiske liv: smaken av grønt eple fra hans første ordentlige kyss med ei jente, lukta av sukkerspinn i tivoli i København, duften av nystekt brød med brunost og med varm kakao til en dag han kom tidlig hjem fra skolen og moren ville glede ham.

«Evigendt trenger dere igjen. Det er ingen katt. Det er en rektor. Et menneske. Ikke bare slemt, mest dumt. Kan dere være med igjen? Jeg ber dere. Evigendt vil reparere», støtte Maks ut med stort besvær.

Oda så på Ask, og en bønn om forståelse, samtykke og kjærlighet gikk imellom dem.

«Du trenger ikke dra. Du er ingen forhandler denne gangen. Om jeg drar, vet du at jeg ikke kommer tilbake mer. Her er bare døden igjen for meg. Kanskje det er det Maks mener, at jeg kan repareres?» sa moren til slutt.

«Kjære mamma! Du kan ikke klare turen inn i Evigendt! Det vet du! Husker du ikke sist? Husker du ikke smerten du har fortalt om? At alt som var av ikke-kropp, ble revet løs? Husker du ikke det? Hvordan tror du det blir nå? Det blir like jæklig!» halvt ropte Ask til henne.

Men det var vanskelig å være så ærlig når lekne dufter fra en herlig barndomsdag i Nordlandsbadet strømmet så friskt imot ham fra dragen. Han så rødmen i morens blekgule kinn. Han så opp mot dragens appelsinstore øyne. Møtte de røde ovalene som var dragens pupiller.

«Vil hun klare det?» spurte Ask dragen.

«Jeg kan fly sakte, men ikke holde fast», svarte Maks omstendelig.

Et sluknende håp rant som smelta is ut av dragens gule øyne. Ask så på moren. Han visste mer enn henne om hvor kort tid hun hadde igjen. At hun ville oppleve høstens første gule blader i bjørka, men ikke at bladene falt av. Han trakk pusten dypt.

«Jeg skal holde deg, mamma. Jeg er sterk. Jeg skal holde deg godt fast. Du kommer ikke til å falle av.»

Og så var avgjørelsen tatt. Dragen forsvant ut vinduet. Snart satt han igjen under treet i hagen. Men denne gang var det natt og sommer, og midnattssola glødet så sterkt at dragens skinn bare ble som en svak rosa flekk.

Inne på Odas soverom pakket Ask sin mor omsorgsfullt og forsiktig inn i dyna. Hun hadde en flanellsnattkjole med røde, små blomster på, og hun var så mager og lett at han uten problemer bar henne i sterke armer ut i gangen, ut ytterdøra og rundt huset. Maks ruget på forpotene under treet. Han kom fram på den flate delen av plenen da Ask kom bærende med sin mor. Snart lå dragen langflat mens Ask strevde med å få lagt Oda stabilt over dragenakken. Han ble nødt til å klatre opp med dyna først og la moren ligge i bare nattkjolen over Maks’ nakke. Så ble hun sakte heist opp og kunne endelig vippes forsiktig over på drageryggen og rett i dyna Ask hadde gjort klar.

«Du får skylde på deg selv om det gjør like vondt denne gangen!» Ask så på moren med halvt alvor, halvt munterhet. Det å være så fysisk nær dragen strøk av ham bekymringene i hurtig tempo.

Ikke lenge etter satt han bak henne og holdt henne varsomt og trygt fast. Maks reiste seg og slo ut vingene. Snart forsvant det blå huset deres på Liland. Ofotfjorden glitret i midnattssol under dem. Ingen fiskere var ute. Alt var stille. Foran dem lå Narvik. Det var stille der også. «Energiprogrammet» førte til at alt som krevde elektrisitet, gass eller oljebasert drivstoff var forbudt å bruke mellom klokka ti om kvelden og klokka seks om morgenen. Ask husket at puber og barer var åpne om kvelden da han var tenåring og ville utforske livet og verden. Nå var alt av kjøleelementer og bruk av energi til underholdning forbudt, og pubene var for lengst stengte.

Den nyoppretta bydelen Odense lå hvit og stille der framme. Etter at nesten hele Danmark var forsvunnet ned i havet, hadde Norge og Sverige blitt utpekt av Europaunionen til å bli danskenes nye hjemland, fortrinnsvis i tynt befolkede områder. Så som Nord-Norge og Finnskogen. Danskene likte ikke høye fjell og dype daler. De ble deprimerte og alkoholiserte, og ungdommene deres dro ut på raid i nærområdene, bevæpna med likegyldighet over livet.

Vinden reiv i håret, selv om Maks sikkert fløy så sakte og pent han bare kunne greie.

«Fryser du?» Ask ropte inn mot morens dynedekkede hode, men fikk bare en svak hoderysting til svar. Hun brukte nok all sin energi og siste krefter til å holde seg i live og stålsette seg for den store smerten og galskapen hun visste venta på dem der framme.

Snart fløy de over Narvik, fordums malmby. Ingen malmskip lå ved kai nå, for kaia og havna lå under vann. Ingen hauger av malm var å se, men de tre «høyhusene» var der fortsatt. Og Den Sovende Dronning var der fortsatt.

Med slitne vingeslag kjempet Maks seg opp mot hullet i himmelen. Det altfor lange jordoppholdet hadde tært på kreftene hans, og han følte at han vinglet seg oppover. Han måtte ikke vingle. Han måtte ikke miste sin dyrebare last. Han tvang tankene og viljen sin til å kjenne at det var Oda som satt der på ryggen hans. Hans Oda. Det hjalp. Han stupte opp mot luken.

Ask fikk Oda presset mot seg da dragen tok veien opp mot det skimrende hullet over fjellet. Et fargespekter uten sidestykke virvlet omkring der inne. Og han skimtet de ukjente fargene. De som moren hadde fortalt ga henne følelser. Og han følte det selv også, jo nærmere de kom: Der var en farge med følelse av tungsinn, der var en farge som minnet om straff. Da de var helt nær, dukket en lykkelig tilfreds farge opp. Så var de inne. Maks brølte. Ask slapp moren i noen forferdelige øyeblikk da de to plastfyllingene han hadde i jekslene ble revet ut og pulverisert inne i munnen hans. Slangeringen han hadde rundt tommelen, ble liksom presset inn i fingeren, og alt var rødglødende smerte. I det fjerne hørte han morens hese smerte. Hun skreik som et mishandla barn. Så ble hun helt stille.

Resten av «Tilbake til Evigendt» må leses i bokform. Følg med på Evigendts Facebookside for utgivelsesdato. Ofotingen takker forfatter Siri Fjellvang Tobiassen for muligheten til å gjengi starten av boken.