«Tilbake til Evigendt», kapittel 3
«Tilbake til Evigendt»
av Siri Fjellvang Tobiassen
Kapittel 3
Bunntjerns elleve
Det var på en måte paradoksalt at det var de «jordvennlige» som flykta fra rektor, siden han tilhørte jord-dimensjonen.
Opplysningene Maks mottok var mange, og noen var selvmotsigende og forvrengte. Han forstod at han var kommet tilbake til en forvirra og usikker tid. Men en ting forstod han: Judas var en like stor dobbeltagent og lurendreier som sin artsfrende Fiat hadde vært. Judas hadde kjent til Julian hele tiden, men hadde beskyttet sin menneskevenn ved å fornekte ham. Interessant.
På klippen i Bunntjern gikk praten fort og hektisk. Maks hadde vært en viktig brikke i spillet rundt Splittelsen, som innbyggerne nå kalte hendelsene som inntraff etter at jordvesenene hadde gjort sitt inntog i Evigendt, og alt det fæle som hendte i kjølvannet av disse. Bortføringer, tyverier, drap, borgerkrig (en kort sådan, utført mot ett mål: Fellestårnet. Utført av to drager: Less og Midi. Men likevel), splittelser, innføring av diktator, straff og belønning. De vanlige tingene som følger med Jordmenneskers opphold og aktivitet.
Maks fikk alle opplysninger de kunne gi ham. Og han svarte på deres spørsmål. Noen fikk bekreftet sine teorier, andre fikk avkreftet sine. Men alle var vennlige mot ham. Til og med myrbusken kravlet nærmere kjernen av gjengen, og lente greinene sine mot ham, for å få med seg det som ble sagt. Trealvene i busken satt stille som bladlus, med de grønne små fjesene sine vendt mot de som snakket. Det kunne se om som om de var publikum til en høyst uvanlig tenniskamp.
Prat og oppklaringer tok hele natta. Myrbusken og tussekjerringene (og tuftekallene) sovnet. Busken med hengende greiner og slapp stamme. Rene hengebjørka. Tussekjerringer og kaller lå slik det falt seg. Noen med beina opp langs andre vesener, noen med håret ned i vannet.
Til sammen var de elleve stykker. Tolv om man regner med busken, som til slutt antakelig snorka. I alle fall tøt det ut durende lyder mellom barken og veden. Og en gang en stygg knakende lyd fra rota.
Men ellers var de elleve. Bunntjerns elleve: Dragen Maks, langdragen Big (en hunndrage med rustrød farge og piggete nakke og korte føtter), oppdragen Long (blågrønn på farge, hissig gemytt og av hankjønn. Relativt liten av vekst, og kanskje derfor ekstra hissig), fire tussekjerringer og tuftekaller (de hadde så vanskelige navn at kun de selv, med litt anstrengelse, kunne uttale dem riktig. Det gikk i lyder og onomatopoetikum. «Klikk-pang» var et like vanlig navn som Jan Hansen er i Norge, Jan-ers fødeland).
Videre var trealvene Lavender og Moses hjertelig til stede. Det var ikke mulig å se om de var kvinnelige eller mannlige. Men grønne var de. Og sa ikke så mye. Veldig annerledes enn de nattalvene vi til nå har stiftet bekjentskap med! De klamra seg fast i den sovende myrbusken, som rista og skaka gjennom de kraftigste snorkekulene.
Til slutt befant det seg to hustrige mennesker der. Bleke av natt uten søvn, uten telt og uten annet vern enn det dragene kunne gi dem. De var mann og kvinne og het Jomar og Mandala. De var redde, sultne og sinte. Menneskerasen er ikke den mest utbredte i dimensjonene, men den er av den mest trøblete rasen. Og Mandala og Jomar skammet seg over hvordan deres egen rase hadde styrt Evigendt først gjennom samherskeren og nå gjennom rektor.
Da morgenen snek seg innpå det merkelige gjenget på skjæret hadde alle «de store» oppdatert hverandre om det som oppdateres kunne. De visste at det fantes flere grupper som hadde rømt fra Tårnbyen og omegn, men Bunntjern-gjenget hadde ikke lett etter dem. De ville ha en plan først. En plan som førte til målet. Og målet var å få avsatt rektor, fløyet ham tilbake til Bardufossdimensjonen og så fortsette tradisjonen med samhersker. Allerede nå skulle samherskeren vært en av Havfolket, og blant dem mest sannsynlig en havkvinne ved navn Stor-Olga. Det fortalte i alle fall de siste ryktene de hadde fått med seg derfra.
Bunntjerns elleve (tolv med busken) ønsket Maks som sin leder. De følte hans kjærlighet og autoritet og hans kunnskap som stor og riktig. Det uttrykte de alle da sola sendte sine morgenstråler ned til dem, og varmet opp de bleke og kalde menneskene og de andre vesenene. Skjæret, som egentlig het Avlang, skulle være deres hemmelige tilbakevendelsessted når alt var over.
Maks godtok de andres ønske om at han skulle lede Bunntjerns Elleve mot målet. Selv om han var den sist ankomne. Fordi han allerede hadde en plan. Om den førte til målet, visste han ikke, men ønsket dreiv ham så sterkt at det føltes som den eneste mulige plan for ham: Han ville finne Julian igjen. Bare han, og hans tilbakekomst til Fellestårnet ville kunne påvirke eller tvinge faren til å avsette rektor på lovlig vis. Om dette ikke fungerte ville Maks selv prøve å fange rektor og fly ham gjennom hullet i himmelen og returnere ham til Jorden. Men helst ville de at avsetting av rektor og innsetting av Stor-Olga (eller annet havmenneske) skulle skje etter Loven og tradisjonen. Det hadde nemlig hendt to ganger før at en samhersker måtte avsettes.
Dette var i De tidlige dager, da hver eneste rase skulle ha retten til å være samhersker. Da det ble maurfolkets tid innsatte de ei pitte lita maurkjerring som ble senil og tøvete etter bare tre timers felleshersking. Ubrukelig og livsfarlig, slik gamle regjeringssjefer ofte er, ble hun avsatt av sine egne. Dette satte en presedens som siden skulle bli fulgt: kun rasen til den regjerende samhersker kunne, og skulle, avsette en samersker som var til svært stor fare for Evigendt.
Den andre avsettelsen skjedde bare kort tid etter at Maurfolket hadde hatt sin uhyre korte tid i Fellestårnet. Da det ved en feiltakelse ble innsatt en ond tvillingbror av den steinalven som egentlig skulle være samhersker over Perioden.
Ellers hadde ikke samherskerne vært til «særlig stor fare» for Evigendt noen gang. Ikke en gang den nåværende samherskeren hadde vært det, men da han overlot sin egen makt til et annet menneske forandret saken seg. Det hadde ingen gjort før, og det fantes ikke noe annen presedens enn at menneskerasen måtte samles og få samherskeren og derved rektor avsatt. At han var til stor og vedvarende skade for Evigendt var Bunntjerns Elleve ikke i tvil om. Dessuten var altså regjeringstiden over for to solsnu siden, så det var på høy tid at noe ble gjort.
Det første Maks hadde planer om var altså å finne Julian. Det hadde han gjort en gang før. Han kjente dessuten en alt for fristende sideplan klekkes ut, helt av seg selv i hans myke kjerne av en hemmelig og forbudt kjærlighet. Hvem ville ikke være bedre egnet til å hjelpe ham med det, og å få avsatt den gale rektor-herskeren, om ikke to stykker han kjente meget godt fra jorddimensjonen? Men han sa ingen ting til de andre om fristelsen som lekte i ham, som fyrstikker for en pyroman på prøveløslatelse.
Da morgenen var et faktum var også alle oppdateringer gjort, så langt kunnskapene rakk hos hver av de våkne på det store skjæret Avlang. Hva tussekjerringene, med gubber, og myrbusken måtte ha å bidra med fikk vente. Både drager, og særlig mennesker og trealver trengte hvile.
Så da myrbusken våknet og strakte greinene i været så det knaket, tuslet de to trealvene inn i reiret sitt og sovnet med det samme. Myrbusken slingret morgentrøtt til vannet og stakk røttene nedi for frokost. Den kunne ikke se, som resten av vesenene på holmen, men følte og tolket verden rundt seg ved hjelp av en spesiell sonar som bare planter (og nesten flaggermus) kan ha. Og den følte noe nedi vannet som fikk den til å rulle opp røttene i ei viss fart. Det var ikke bare fare den følte, men også en enorm, urgammel respekt. Det var noe som levde nedi vannet. Noe eldre og mer grunnleggende og viktig enn noe annet myrbusken hadde følt. Og det levde og oppholdt seg for øyeblikket akkurat der, rundt Avlang.
Tussekjerringene våknet også, og sparket mennene sine i gang. De snubla og småkrangla og var sultne. Det samme var de blek-trøtte menneskene Jomar og Mandala. Det ble derfor bestemt at alle skulle dra inn til land. Menneskene trengte et mykere og varmere sted og sove. Dragene diskuterte hvem som skulle fly med hvem i den vesle flokken når de skulle forlate Bunntjern. Det var derfor ingen som oppdaget de transparente urvesenene som beveget seg lik vannet selv rundt skjæret, og som fulgte dem under vann, mot land.
Dragene fløy seg selv og sine passasjerer, inkludert myrbusken og dens sovende gjester, til den nærmeste svampkløften. Der var bakken myk, men ikke våt. Det vokste spiselige frukter og nøtter i de stedfaste trærne der, og de var godt skjulte fra oven om de klumpet seg sammen under noen høye bregner. Dragene var for store for dette, og dro derfra, med avtalte om å komme tilbake når sola begynte å synke. Menneskene gjorde seg klare for måltid og søvn sammen med tussekjrringene og tuftekallene.
Maks fløy for seg selv, og han fløy langt og så hurtig han klarte. Han måtte tenke, men samtidig ville han ha råd. Råd av noen som var objektiv og som kanskje så ting på en annen måte. Tenkte på en annen måte. Han fløy tilbake til Mineralfjellene. Tenkte på fjellkaksen og «Mol». Hva var «Det frie vesens sjel»? Det hørtes i alle fall ikke ut som undertrykkelse og påføring av egen vilje på andre.
Han landet på samme sted som sist. Men ingen fjellkakser var å se. Hornbukkene hoppet elegante langs fjellskråninger og utspring. Maks la seg ned. Åpna alle sanser. Lot sola varme seg. Så en flokk dunspurv fly i formasjon over ham. En svak risling av kvitter og slag av små vinger nådde ned til ham. Så dukket den første fjellkaksen opp.
«Kan man leve med et halvt hjerte? Kan man tenke en tanke som ikke er tenkt?»
Fjellkaksen strøk seg inntil ham. Var svart og varm. Den gned hodet sitt mot dragens side. Så opp og møtte dragens rolige øyne. Også denne fjellkaksen hadde oransje øyne som den misset vennlig med. Sola skinte i både øynene og i pelsen dens. Den var vakker.
«Kan man gjøre ting som ikke alt er gjort?»
Dyret satte seg ned ved siden av Maks. En fri sjel. Den satt der av egen lyst. Av egen godhet.
Maks lot spørsmålene synke i seg. Unnlot å slippe utålmodighet eller tvil inn. Det var dette han var kommet for. Noen som kunne hjelpe ham, uten å vite hva de hjalp ham med. Kunne han leve med et halvt hjerte? Oda bodde i den andre halvdelen. Oda og menneskemannen Helt bodde der, i dragens hjerte. Og det kunne aldri bli annerledes. Eller kunne det? «Kan man leve med et halvt hjerte?» Ville hjertet hans bli helere om han hentet henne igjen? Eller ville hjertet bli enda halvere? Av smerten det frambrakte å være en drage som elsket som et menneske?
Så kom han i tanker om at det han nå tenkte var allerede tenkt av noen andre. Før ham. Den første dragen som ble menneske og siden drage igjen, av kjærlighet til en menneskekvinne og deres avkom hadde sikkert tenkt slike tanker. Og Maks visste at det han ønsket å gjøre, allerede var gjort av en annen. For lenge, lenge siden. Han var ikke alene. Han var der en annen hadde vært før ham. Tråkket opp en liten sti. Fjellkaksen hadde fått minnet hans til å gi ham svaret.
Han lå enda en stund på Mineralfjellet. En ny fjellkakse kom smygende på brede, lydløse poter.
«Mol er det frie vesens sjel.»
Så hoppet dyret lekent til en fjellhylle på skrå ned fra Maks. Den rullet rundt og skjøt ryggen i en bue og hoppet på stive føtter mot den første fjellkaksen, som møtte den på samme måte. Snart herja de lekent med hverandre, før de forsvann langs en smal sti langs fjellsiden. Dragen satt tilbake og følte at han hadde møtt varm kjærlighet. Var Mol kjærlighet?
Da sola var i ferd med å synke fløy Maks tilbake svampkløften dragene hadde forlatt de andre i. Big og Long var allerede på plass. Myrbusken hadde fått selskap av et par andre myrbusker og stod og svaiet med grenene i heftig prat med dem. Trealvene dinglet friskt og muntert i de snakkende kvistene. Maks la merke til at det fantes flere trealver i minst en av de andre buskene.
Etter et måltid og en kjapp prat besluttet alle Bunntjerns elleve å dra ut på øya Avlang for å høre Maks’ plan. De måtte nøde myrbusken, som virket svært motvillig til å bli med. Den var den eneste som hadde oppdaget urvesenene i vannet, og den var skremt. Den godtok likevel, med dirrende blader, å bli med. Ellers ville ikke trealvene bli med, heller. De kunne aldri i evigheten tenke seg å sette sin for på stein, i alle fall ikke uten en busk eller et tre i nærheten. Avlang var gold. Men Maks forklarte at de hadde svært viktige roller i planen hans.
Han sa at dette kunne bli siste gang på lenge de skulle dit ut, hvis de andre var enige og kunne godta planen hans. Men det var nødvendig at de fikk diskurtert dette uten andre ører eller øyne i nærheten. Myrbusken skrellet nesten av seg nevra i sine forsøk på å formidle at det fantes andre vesener der. Men til ingen nytte. Trealvene som var de eneste som kunne ha forstått hva busken sa, var opptatt med å summe og synge med de andre trealvene.
Tussekjerringene og tuftekallene følte seg viktige og egentlig svært stolte over å være en del av gjenget. De kravlet opp på Big med viktige miner og farlige blikk. De kunne spilt mafiabosser i hvilken som helst film på Jorden. Veldig små og skitne mafiabosser, men likevel.
Ute på Avlang, midt i Bunntjern, midt i en sump, midt mellom svampkløfter og andre tjern, der framsatte Maks planen sin for Bunntjerns elleve. Den gikk ut på følgende: Myrbusken skulle snarest flys til land sammen med innbyggerne sine. Der skulle de mobilisere alt av mobil vegetasjon samt andre trealver. Disse skulle på et gitt tidspunkt få beskjed fra en av dragene om å bevege seg i retning Tårnbyen og andre bebodde steder der rektors makt strakk seg, og midlertidig slå rot i hver ledige centimeter av jorda. I Tårnbyen skulle de slå rot i sprekkene i steindekket (for eksempel mellom steinene i mosaikken i borggården rundt Fellestårnet) og opp langs veggene på tårnet. På denne måten ville de skape problemer for rektor og alle hans målsettinger og fellesaktiviteter.
Dessuten ville et gjengrodd sted virke deprimerende på rektor, mente Maks. Å våkne opp til et fullstendig overgrodd sted, der man ikke fant redskaper, bygninger og ting ville være en psykisk knekk for et dumt og slemt menneske. Trealvene skulle hjelpe den ensomme busken i mobiliseringen og i oversettelsen av flere buskveksters dialekter og stammespråk, og få flere trealver med på å gjøre det samme.
Lavender og Moses kvitret fram at det skulle de sannelig gjøre. Stemmene deres var som klukkende takdrypp og susing i sivet. Alle ble glade av å høre dem. Selv myrbusken slappa et øyeblikk av. Siden skulle Lavender og Moses bruke alvesang til både å berolige sin egen busk og å skape tro på egen kraft hos andre forgreininger av buskvekstslekta.
Big skulle ha med seg tussekjerringene og deres maker, og fly rundt i verdenen Evigendt på jakt etter flere av samme slag. I tillegg ville Maks at de skulle lete etter Mer. Han var blitt igjen i samherskerens tjeneste da Maks sist møtte ham, og faren hadde sagt at han ville bli der ut sin avtalte periode. Men Maks hadde ikke sett eller hørt noe om ham da han avla sitt sjokkerende og mislykkede besøk i Fellestårnet.
Synsbedragene hadde ingen hørt eller følt noe til siden sist de var på Avlang. De fikk bare håpe at disse dragene dukket opp av seg selv når tiden var inne til å fly rektor som returpost tilbake til Bardufoss.
Long skulle skysse menneskene Mandala og Jomar til nærmeste menneskeboplass, der de fikk omtrent samme oppdrag som busken og småfolket: mobilisering til motstand. Ikke bare i nærmeste bosted, men videre utover. En av dem skulle også spørre seg for etter spor av Julian og helst starte en søken etter ham.
I tillegg skulle de prøve å få med seg så mange som mulig til å skape kaos ved å ikke følge ukeplan og fellesoppgaver som rektor hadde bestemt. Men viktigst av alt: Menneskerasen måtte oppfordres og oppmuntres til å tenke selv. De var den rasen som i tillegg til å skape mest trøbbel, også var den rasen som lettest lot seg påvirke av andre, tilpasse seg nye regler og havne i en tralt de ikke var seg bevisst uenige i etter en stund. Vanene styrte i alt for stor grad menneskerasen.
Planen var at både vandrende busker, tussekjerringer, tuftekaller og mennesker skulle være på marsj mot Tårnbyen med en så stor flokk motstandere som mulig, i løpet av ti døgn.
Det er mulig Jomar og Mandala fikk den vanskeligste jobben. After all.
Etter at Long hadde skysset de to til bestemmelsesstedet skulle han fly til Tårnbyen og melde seg til tjeneste hos rektor, for å få en oversikt over dennes gjøren og laden. Det mislikte han skikkelig. Han syntes det var et meningsløst pingleoppdrag. Han blåste seg opp og spruta røyk og indignerte gnister rundt seg, helt til Maks forklarte ham at han hadde fått det farligste oppdraget, det som krevde mest kløkt. Han skulle få rektor til å tro på seg, og prøve å få en viktig stilling i nærheten av ham. På denne måten skulle han lære despoten, hans tankegang og rutiner å kjenne. Long ville bli svært, svært viktig for hvordan avsettingen av Bardufossmennesket skulle utføres.
Long godtok dette med to snøft og ett poff. Og så var det bare Maks selv igjen. Han fortalte så lite som mulig av sitt eget oppdrag. Men han røpet at han også ville lete etter Julian på andre kanter enn Jomar eller Mandala. Han begrunnet dette med at han hadde gjort det før, og at Julian derfor ville kjenne ham igjen.
Julian ville være den viktigste brikken for å få samherskeren til å fjerne rektor, uten bruk av vold, derfor var det overmåte viktig å finne ham. Ellers sa Maks lite om sin egen rolle i planen sin, og de andre spurte ikke. Var opptatte med å tenke over sine egne ting. Derfor var det bare Maks som visste at Bunntjerns elleve etter planen snart kunne bli Bunntjerns tretten.
Longs og Bigs dragefløyter ble høytidelig lagt under en flat stein i ei lita grop i berget på Avlang. Alle sverget høytidelig å «spre det frie vesens sjel», og at samtlige, verken mer eller mindre, skulle samles for siste gang på Avlang den dagen frihetens time hadde slått, og rektor var avsatt eller død.
Så dro de. Hver og en til sitt første bestemmelsessted. Og alle visste at de hadde dårlig tid. At det hastet. Det hastet svært. Rektor måtte bort, før alle var blitt treller og slaver av hans planer og fordelinger. Og om kort tid ville den kalde tiden komme. Julian var det sikreste kortet for å påvirke den gamle samherskeren til å avsette rektor og så gå av før den tid. Kun menneskerasen kunne avsette samherskeren om han ikke gjorde det selv.
Dette var hele kapittel 3.
